snf-anar-2012-small

Om en uke samles urfolk i Alta, der Sametinget i Norge er vertskap for FNs forberedende urfolkskonferanse foran verdenskonferansen i New York i 2014. SNF-Samisk KvinneForum er en organisasjon som samler samekvinner i fire land og ser det som viktig at samekvinner deltar og har innflytelse i urfolks internasjonale arbeid, på linje med andre urfolksgrupper og -regioner.

Sametinget ble derfor invitert til SNFs årsmøte i Enare i september 2012 for å informere om Alta-konferansen 2013.  Sametingsråd Vibeke Larsen møtte og til vårt spørsmål om hvordan SNF kan delta, opplyste hun at det skal bygges et urfolkskvinnenettverk som skal få en sentral rolle under Alta 2013, at SNF vil bli invitert til å delta og at det er naturlig at SNF er “sterkt med” blant NGOs i Alta. SNF forsto at urfolkskvinner skulle sikres en sentral plass i Alta 2013 og var fornøyd med å bli inkludert. Sametinget lovte også å arbeide overfor Utenriksdept (UD) for at SNF skal kunne delta i den norske delegasjonen til FNs kvinnekommisjon i New York i mars 2013, da “det er viktig at også samiske kvinneorganisasjoner er representert”, som hun selv sa.  Og hva skjedde?  SNF leste i media at sametingsråd Vibeke Larsen deltok på flere møter i New York der urfolkskvinners situasjon var tema. Vi hadde selvsagt forventninger, men SNF som samisk kvinneorganisasjon ble verken informert om møtene eller invitert til å delta i Alta 2013.

29.03.13 omtaler så Salangen Nyheters nettavis urfolkskvinners representasjon i Alta 2013, under overskriften “Invitert, men utelatt”.  SNF så hvor dette bar hen – at viktigheten av kvinners stemme og representasjon igjen var neglisjert,  og at de som kunne påvirke og har dette som sitt arbeidsfelt, som  Gáldu-Kompetansesenter for urfolks rettigheter og Sametinget, ikke kommenterte dette offentlig.  Heller ikke samiske medier fulgte opp saka.

SNF reagerte og skrev i flere brev til Sametinget at det er sterkt beklagelig og udemokratisk at kvinner ikke er representert på egne vilkår i Alta og urfolkskvinners situasjon globalt blir derfor ikke tatt på alvor. 18. mai 2013 beklaget SNF i epost til urfolkskvinner (GWIC) samlet i FNs Urfolksforum i New York, at kvinner ikke vil få en egen stemme under Alta 2013 og at heller ikke SNF var invitert til å delta. Svensk sameradio og avisa Ávvir som deltok i New York kontaktet SNF da de fikk nyss om SNFs epost til GWIC. SNFs synspunkter kom ikke i media,  men leder Murielle Borst-Tarrant i GWIC var enig i at kvinner, og også ungdom,  blir usynliggjort og marginalisert ved å ikke ha en egne delegasjoner i Alta. Sametingsråd Vibeke Larsen uttalte at hun ikke var klar over situasjonen før i mars. Gáldus seniorrådgiver Janne Hansen ble også intervjuet og var overrasket over en slik situasjon. Hun mente en egen delegasjon for kvinner måtte til og ville straks ta dette opp med Sametinget.

Men har det skjedd noe? Nei. SNF mener det viser at både Sametinget og Gáldu løper fra sitt ansvar:  Sametinget er selv vertskap for Alta 2013 og har altså i september 2012 lovt at Alta 2013 skal ha et urfolkskvinneforum. Gáldu på sin side er forpliktet til å ha kunnskap om og informere om urfolkenes situasjon og deres arbeid, også mht. at kvinner er akseptabelt representert på møter og konferanser.  Og har samiske medier fulgt opp saka? Nei.

Samtidig med dette mottok SNF endelig svar fra Sametinget, som forklarte at kvinnedeltakelsen i Alta 2013 er godt ivaretatt gjennom regionenes nomineringer av delegater til Alta 2013, også av den arktiske regionen.  Dette er i beste fall ubetenksomt, i verste fall kunnskapsløst. Uansett er det pinlig og viser at tinget ikke skiller: 1) antallet kvinner som deltar i Alta og representerer hvilken gruppe og hvilke saker som helst, og 2) kvinner som ved å arbeide med kvinne- og likestillingsspørsmål og få dette synliggjort har skaffet seg kompetanse og kunnskap, og derfor er de som kan og skal representere  kvinner på deres egne vilkår.

SNF kan ikke tenke seg at Sametinget ville godta at hvem som helst kan representere samefolket i en offentlig sammenheng – en som verken kan saksfeltets historikk eller har erfaring  og kunnskaper i å presentere saker som er viktige for samefolket.  Derfor godtar heller ikke SNF dette:  At ved å samle X antall kvinner med hvilken som helst bakgrunn og kompetanse, og vips!  – så skal “kvinnedeltakelsen være godt ivaretatt” og man har i Alta en egen delegasjon som er i stand til å fremme kvinne- og likestillingsspørsmål!

Vi hadde trodd at demokratiet i Sápmi var kommet så langt at også kvinneorganisasjoner kunne ha innflytelse i å forberede internasjonale urfolkskonferanser og at vårt arbeid hadde oppnådd slik status at kvinne- og likestillingsspørsmål var på dagsorden, slik som i andre urfolksregioner.  Både Asia, Afrika og Amerika har etablerte urfolkskvinnenettverk. Hvorfor ikke i Arktis, i vår region? SNFs erfaringer mht. å kunne delta i Alta 2013 har gitt oss noen svar – og viser først og fremst en ansvarsfraskrivelse fra flere hold og en ignorant holdning til urfolkskvinneorganisasjoners kamp for større innflytelse, økt status og økte arbeidsressurser.

Under sesjonen i FNs kvinnekommisjon i mars 2012 deltok sametingsråd Vibeke Larsen i å framforhandle en egen resolusjon om urfolksskvinner, der statene oppfordres til å støtte kvinners deltagelse i FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Hvordan skal kvinnene sikres deltagelse der, når det ikke er arbeidet for egne kvinnedelegasjoner hittil, som til Alta 2013?

Styret i SNF-Samisk KvinneForum

Gudrun E E Lindi, Karasjok, Mirka Halonen, Rovaniemi, Åse-Márgget Holm, Sirma/Utsjok, May Lisbeth Myrhaug, Oslo, Ellacarin Blind, Umeå.

Bildet er fra SNFs årsmøte på SAJOS i Enare Finland september 2012. Fra v. Liisa Holmberg, så Laila Somby Sandvik og Ristenrauna Magga.

snf-anar-2012-small